Hvert eneste år er det over 600 personer som av ulike grunner tar livet sitt i lille Norge. Det betyr at svært mange mennesker hvert år kjenner på en stor, mørk og ubeskrivelig sorg over å ha mistet et nært familiemedlem, en slektning, en venn, nabo eller kollega. Man kjenner på en fortvilelse, smerte og lengsel som tapet av en nær og kjær skaper. Man kan også få en miks av følelser som kan bestå av skyld, skam, sinne eller til og med lettelse. Det er ingen fasit og alle reagere forskjellig og ingen følelser er feil. Sorgen kan også gi traumatiske tanker ofte på grunn av omstendighetene rundt selve dødsfallet, hva man har sett og hørt om selvmordet.

Forskjellige reaksjoner er både en naturlig og forståelig del av sorgen. Det kan likevel være kjempevanskelig å finne fotfeste, finne tilbake til den normale hverdagen igjen etter et selvmord. Det kan komme bebreidelse over å ikke å ha sett at selvmordet kom, at man ikke hadde forstått og avverget at en nær og kjær valgte å gjære slutt på sitt liv. Tid blir brukt for å kunne tilgi seg selv at man lot selvmordet skje. Det å kjenne på smerten, fortvilelsen og lidelsen er en kjempe belastning for den som opplever dette og spesielt hvis hjelp og støtte fra andre ikke fører frem eller tilbys. Sinne er en følelse som kan komme både mot seg selv som ikke oppfattet smerten og fortvilelsen til sin kjære, men også sinne rettet mot nettopp sin kjære som ikke ba om hjelp. Dette sinne kan gi opphav til kjempedårlig samvittighet og problemer med å snakke om til sin omgivelse. Andre opplever det motsatte, der omgivelsene forventer at vi som sitter igjen skal være lettet over å ha fått fred fra evt bekymringer. Dette kan føles krenkende og sårende når man ikke kjenner seg igjen i dette. Det er også vondt at andre definerer sorgen.

Omgivelsene og forventningene fra andre, er ofte en stor tilleggsutfordring. Det kan være vanskelig og vondt å være åpen om det som har hendt, kanskje trekker omgivelsene seg unna – eller går videre uten dem. Støtte fra omgivelsene er viktig etter selvmord og derfor blir slike relasjonelle og sosiale problemer med på å legge sten til en allerede tung byrde. Veldig mange føler det er vanskelig å snakke om den døde eller omstendighetene rundt dødsfallet på grunn av skam og stigma. På den måten kan det å være etterlatt etter selvmord oppleves som en ensom og fremmdgjørende sorg. Å involvere nettverket og mobilisere støtte, er derfor svært viktig.

Jeg skriver dette i håp om å ufarliggjøre det å snakke om selvmord. Som jeg startet med så mister vi over 600 i året, dette er flotte mennesker som er sårt savnet. Skulle ønske jeg satt med fasiten på å få bort selvmord, men det gjør jeg ikke. Det finnes ikke noen mal på hvordan man skal reagere, sørge eller føle. Dette er det like mange svar på som det er etterlatte. Jeg vet likevel både fra forsinking og egen erfaring at det er en ting som hjelper både forebyggende og i ettertid. SNAKK om selvmord, si hvordan du har det, ikke skam deg, tillatt deg alle følelser som kommer over deg og ikke legg lokk på dem.

Personlig la jeg lokk på mine følelser i nesten 20 år etter at en nær og kjær for meg valgte å ta sitt liv. Det vil si,- jeg tillot meg å vise èn følelse og det var sinne. Jeg var jo tross alt en stor og tøff mann som ikke skulle gråte eller vise svakhet. Jeg vet nå så inderlig godt at den tangegangen hører steinalderen til! Det er tillatt for alle å gråte, føle sorg og være trist. Spesielt vi menn er elendige på å gjøre dette. Jeg opplevde å bli sintere og sintere og måtte til slutt søke hjelp til å snakke om følelser og sorg. Dette satt langt inne for meg og det var rart, vondt men også godt å føle sorgen. Vi har ikke flere å miste i selvmord så vær så snill å begynn å snakk om selvmord! Jeg gjentar at over 600 i året som vi vet om tar livet sitt. Vi vet også at det er mellom 4000 til 6000 som gjør selvmordsforsøk hvert eneste år!! Hjelp med å fjerne tabuet, skammen, stigma, tausheten og selvbebreidelsen knyttet til selvmord. Snakk om det på jobb, skole, i syklubben, fotballtrening, med venner, familien og naboer. Jeg oppfordrer alle som leser dette til å snakke så kanskje redder vi en person i fremtiden – for vi har ikke flere å miste. Ønsker du mere info så se LEVE Norge og LEVE Østfold.